|
|
Tror du på horoskop, Olga?
Ja, men bara om det är personligt och gjort av en seriös, erfaren och professionell
astrolog. Som doktor Singh t.ex.
|
|
Tekst:
Bjørnstjerne Bjørnson, 1870
Første versjon av teksten kom ut 1859. Den var tilegnet kong Carl 15. i anledning
Stortingets åpning. Den nåværende ut- formingen fikk diktet i Bjørnsons diktsamling Digte og Sange
fra 1870.
| |
Melodien:
ble gjordt i 1864 av av Bjørnsons fetter (=kusin),
Rikard Nordraak, som da kun var 21 år gammel.
Spill (Play, Spela) (Om den ikke selvstarter)
|
Ja, vi elsker ...
1. Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
2. Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.
3. Bøndene sine økser brynte
hvor en hær dro frem,
Tordenskiold langs kysten lynte,
så det lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!
| |
4. Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
5. Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære -
og det gav forlik.
6. Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre
sammen,
og skal sådan stå!
| |
7. Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett.
8. Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød og seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.
|
I 1868, to år för han skrev nasjonalsangen, var Bjørnson i Marienlyst
tilstede ved et grundtvigsk møte, som gjorde
et dypt indtryk paa ham, derfra skrev han
hjem:
„Jeg tænkte paa mit fædreland. Alt godt
og stort, som møter os utenfor det, fører
tanken hjem. Man elsker det for det som
det har, og for det, som det mangler. Naar
man ser, hvad større rigdom kan gjøre,
elsker man det, fordi det er saa fattig og
maa savne og vente. Naar man ser hvad
det allikevel har renere og ædlere i sin
ensomhet, saa elsker man det, fordi man
kan være stolt av det. Og man elsker det,
som man elsker sin egen opgave, man
sværger i sig selv, det skal frem, det skal frem!
leve gamle Norge."
Stundom finder han ord for sin kjærlighet
til landet, som ikke kan betegnes som andet
end den rene forelskelse i det. Hør, hvad
han skriver til rektor Steen paa et tidspunkt,
da denne var gjenstand for den lumpneste
forfølgelse:
Ikke sant, dette Norge
med skib og baater,
dype malmleier
og fulde sildekorger,
de pokkers sæterveier,
og tømmerflaater
og engslaatt
og kudrott
og hæstedrifter
og småler og annet smaat,
renjagt og andre bedrifter
det er nu saa kjært, som det er godt,
og saa er det det vakreste hjem et folk har faat.
Æn gjeita du om vaaren
under fugle-spillet omkring gaarden
det sortner i aaser, det hvitner i fjæll.
og elven skurer i bakkehæld
at en kan nok lide litt for det!
Ikke sandt slik taler en elsker til den
han har kjær; denne ømhet som aldrig blir
træt av at opsøke og kjærtegne de
mangfoldige yndigheter han finder hos sin elskede!
(Källa: Gerhard Grans Bjørnstjerne Bjørnson Høvdingen, In Memoriam 8 December 1910)
|
|
|